Klubb og duppe

Av og til i livet må man ta seg tid til å lukte på de nære ting.
Og da mener jeg ikke hud denne gangen, Ida.


Når jeg var liten opplevde jeg det som senere i livet ville forme mitt syn på forholdet mellom mennesker og dyr. Hvor lett vi bare kan lukke øynene og se på at annet liv på jorden dør.
Jeg og mormor går rundt Prestvannet, undertegnede løper rundt beina hennes og ser på det spennende som lever over alt, kaster brød oppi fuglene og pugger alle navn på fiskene som sies å leve i det grumsete vannet.
Jeg klatrer i trær og hermer dyrelyder.
Som det naturbarnet jeg er føler jeg meg i ett med hva verden har å by meg og hjertelig tar jeg inn alle dufter og kjenner på kroppen hva det vil si å leve.
Helt til mormor tramper på en snegl...



Men jeg kom helt fint fra sjokket og her har jeg bart.


Selv om dere egentlig ikke bryr dere så blir dere nå tvunget til å få med dere at jeg faktisk så et pinnsvin!
Et levende et!
Ikke som det døde som stod på barneavdelinga på museet som var loppet for pigger fordi all the SICK BASTARD-BRAT-MADDAFAKKS... alle de andre ungene hadde skrapet dem av det arme lille vesenet, som ikke nok med å ha avgått med døden, også hadde kommet til helvete.

Uansett. Denne levende Bergen-versonen heter Brancha.
Typen hennes heter sikkert Fernet.



Apropos dyr.. De kan også være skjeive. Dette er et eksempel på melk fra en homseku.
Helt sant.


Den som ikke ler av denne vet ikke hva bæsj heter på nordnorsk.