Det store utland

Den første morgenen i Roma.
Hva gir man ikke for å se ut av vinduet innsvøpt i en myk dyne og med den deilige italienske solen kilende på kinnet.
Lillefingeren.
Skjønte jeg det ikke.

Man går ikke i en oldtidsby uten å tilfeldigvis plumpe over nok historikk til å gi en kunsthistorielærer hjerteinfarkt.
Oi dæven, der var en historisk bygning.
Og enda en! Og enda en! Og der står Cæsar, jo!
Mannekropp uten klær.
Grovt.


Det beste er at man også finner ut at det ikke er bare du som er ute på ferie!
Andre mennesker blir også lei av hjemlandet sitt og ønsker for alt i verden å komme seg vekk ifra hverdag og mas og kjipt vær og stygge innfødte, så de vil gjerne så langt vekk som mulig.
Hvorfor ikke dra til et sted med elg! Dit har jeg også lyst å dra! Virker hipt.

Ikke nok med at de er bereiste, men Italias befolkning er også noen kløppere på å lukeparkere.


Som seg hør og bør gikk vel det meste av ferien med på å spise..
Ikke for det, vi var jo som det høver seg av en ekte norsk turist pakket fullsekket med brunost og røkelaks fra topp til tå.
Det kunne jo tenkes at noen av oss fikk hjemlengsel og angst av at ingen av de der utlendingene kan norsk, lærer de ikke det i skolen, eller og hæ?
Nei, det var turen til Mallorca, det.
Baidda-bing.

"Jaaaada, sånn går no dagan, æ ligg nu her å smiler mens resten av skrotten min er kappet opp i delikate skiver dandert rundt mæ på en seng av kinakål."


Enda en historisk bygning!


Og enda flere av de der forbanna turistene som er over alt med kameraene sine.
Vilt, jeg trodde det skulle være skikkelig fritt for slikt pakk i august, men se der, ja..
Hele Venezia har visst byttet ut klientellet sitt med feite tyskere og kritthvite nordmenn.
Må si jeg ble litt forbløffet.


Her ligger jeg og minder mine egne business opp ned på en kai og der kikker himmelen ned på meg gjennom grønne brilleglass.
De har tilhørt Truman Capote og jeg tok dem med meg hjem.


LITE KULT, som ungdommen nåtildags sier.
Må si at dette med en av verdens største filmfestivaler ikke skaket meg for heftig, og jeg kan ikke se for meg at de kommer til å savne en av disse gulløvene.
Ida, på sin side, kan ikke se for seg at vi virkelig skal få plass til den i dusjen, men jeg lover dere:
Det går helt fint.


Ok, jeg trekker tilbake alt jeg sa om disse utlendingene. (Hva enn det nå var)
De er skikkelig koselige og gjestmilde og så er de der folkedraktene deres ordentlig gøyale.
Legg merke til den gule vesken.
Den fikk jeg av maharajaen av El Utlandio.
Laget av gull.


Ok, så er det sånn at noen ikke helt takler presset.
Etter en uke med et nytt dødt dyr for hvert femtende skritt vi tok, sinnsyk varme, snakkesalige amerikanere, trafikkulykker, Cheap Mondays i Firenze, tog, menneskeblod (har med hjem, hurra hurra), solbrenthet og the best Bead&Breakfast in Venice (NOT) så var det kanskje ikke så rart at noen utviklet en intens trang til å lulle seg inn i en motorsykkeljakke og svime av i det øyeblikket vi arriverte norsk jord.

Ta det med ro, mennesker.
Jeg skal åpne en flickr-konto.
Stay put.